Deimantas
Linas JuozėnasDel
Diamant
Diamanten ser ut som et gjennomsiktig fragment av lys, men historien begynner i fullstendig mørke, dypt under de gamle kontinentene. Der trykket er millioner av ganger høyere enn det daglige lufttrykket, binder karbonatomene seg sammen til et usedvanlig sterkt tredimensjonalt nettverk. Hvert atom bindes til fire naboer, og dermed oppstår en av de stiveste krystallstrukturene man kjenner i naturen. Senere bringes diamanten opp til overflaten av ekstremt rask bevegelse av vulkansk materiale. Krystallen, som har tilbrakt millioner eller til og med milliarder av år i mantelen, havner i løpet av et kort geologisk øyeblikk i bergarter som mennesker kan nå. Gjennomsiktigheten skjuler ikke tomhet, men et tett nettverk av karbonbindinger, inneslutninger av eldgamle væsker, krystallens vekstsoner og deler av planetens dype historie.
Diamant er karbon der atomene har valgt et tredimensjonalt nettverk av bindinger fremfor lag
Diamant er en krystallinsk form av karbon. Den kjemiske formelen er bemerkelsesverdig enkel – C – men denne ene bokstaven skjuler en av naturens sterkeste atomarkitekturer.
Hvert karbonatom i diamanten binder seg til fire andre karbonatomer. Bindingene peker tetraedrisk og gjentas gjennom hele krystallen.
Derfor er ikke diamant mange atomplan som lett glir i forhold til hverandre. Den ligner mer på et sammenhengende tredimensjonalt rammeverk, der sterke kovalente bindinger strekker seg i alle retninger.
Det samme karbonet kan også danne grafitt. I grafitt er atomene bundet sammen i tynne sekskantede lag, med langt svakere bindinger mellom lagene. Derfor er grafitt mykt og kan sette merker på papir.
Diamant og grafitt viser tydelig at et materiales egenskaper ikke bare bestemmes av de kjemiske grunnstoffene. Det avgjørende er hvordan atomene er ordnet, og hvordan de er bundet sammen.
Diamantens essens: Det er ikke bare svært hardt karbon. Det er karbon med atomer som er bundet sammen i et tredimensjonalt tetraedrisk nettverk, noe som gir krystallen enestående hardhet, stivhet, varmeledningsevne og optiske egenskaper.
Karbon
Karbon er et av livets viktigste grunnstoffer, men i diamant danner det ikke et organisk molekyl, men en mineralkrystall.
Tetraeder
Hvert karbonatom binder seg til fire naboatomer som er plassert som hjørnene i et tetraeder.
Kubisk symmetri
Det samlede atomnettverket tilhører det kubiske krystallsystemet, selv om naturlige krystaller ofte vokser som oktaedre eller i andre former.
Diamant og grafitt
Begge består av karbon, men atomstrukturen deres er forskjellig.
Grafittlagene glir lett i forhold til hverandre. I diamant danner sterke bindinger et tredimensjonalt nettverk, og derfor er krystallen mye vanskeligere å ripe.
Diamant og kvarts
Kvarts består av silisium og oksygen, og formelen er SiO₂.
Diamant består bare av karbon. Den er hardere, har høyere brytningsindeks og en annen krystallinsk symmetri.
Diamant og zirkon
Zirkon er et naturlig zirkoniumsilikat med formelen ZrSiO₄.
Det kan også glitre kraftig, men er mykere, tettere og har en annen optisk struktur.
Diamant og kubisk zirkonia
Kubisk zirkonia er et laboratoriefremstilt materiale av zirkoniumoksid.
Det kan minne om diamant, men er ikke en karbonkrystall og har en annen tetthet, hardhet, varmeledningsevne og lysspredning.
Det hardeste vanlige naturlige mineralet, som samtidig kan spaltes i en svært presis retning
Diamantens egenskaper virker nesten selvmotsigende. Den er usedvanlig motstandsdyktig mot riper, leder varme svært godt og bryter lys kraftig, men har tydelige spaltningsretninger som kan dele krystallen.
| Kjemisk formel | C |
|---|---|
| Mineralklasse | Naturlige elementer |
| Krystallsystem | Kubisk |
| Atomstruktur | Et tredimensjonalt tetraedrisk nettverk av karbonatomer, basert på sterke kovalente bindinger |
| Hardhet | 10 på Mohs-skalaen, men hardheten varierer noe i ulike krystallografiske retninger |
| Tetthet | Vanligvis omtrent 3,51–3,53 g/cm³ |
| Spalting | Perfekt i oktaedriske retninger |
| Brudd | Muslig eller ujevnt |
| Glans | Diamantglans, en betegnelse på en særlig sterk glans som har navn etter mineralet |
| Gjennomsiktighet | Fra transparent til helt ugjennomsiktig |
| Brytningsindeks | Omtrent 2,417 |
| Dispersjon | Omtrent 0,044, slik at hvitt lys tydelig spaltes i spektralfarger |
| Dobbeltbrytning | Finnes ikke i en ideell, uanstrengt krystall, fordi diamant er optisk isotropisk |
| Varmeledningsevne | Svært høy; diamant hører til de faste materialene som leder varme best |
| Elektrisk ledningsevne | De fleste diamanter er isolatorer, men blå diamanter beriket med bor kan være halvledere |
| Farger | Fargeløs, hvit, gul, brun, blå, grønn, rosa, rød, fiolett, oransje, grå og svart |
| Vanlige krystallformer | Oktaedre, kuber, dodekaedriske former, tvillinger, avrundede og uregelmessige krystaller |
| Vanlige inneslutninger | Granater, olivin, kromitt, sulfidmineraler, grafitt, væskeinneslutninger og andre mantelmaterialer |
Hardhet er ikke det samme som å være uknuselig
Diamant er svært vanskelig å ripe, men et kraftig slag i riktig spalteretning kan splitte den.
Hardhet beskriver motstand mot riper, ikke generell motstand mot alle typer mekanisk påvirkning.
Hvorfor føles den raskt kald?
Diamant tar svært effektivt opp varme fra en varmere overflate og fordeler den gjennom krystallen.
Derfor kan det føles kjøligere enn materialene rundt når du berører det.
Moso-skalaens topp
Diamant markerer det tiende trinnet på Mohs-skalaen og kan ripe opp alle vanlige mineraler som ligger lavere.
Mohs-skalaen er imidlertid ikke lineær. Tallet ti betyr ikke at diamant bare er litt hardere enn korund, som ligger på det niende trinnet.
Retningsbestemt hardhet
Diamantens hardhet er ikke helt lik i alle retninger.
Denne forskjellen er viktig ved bearbeiding av krystallen, fordi overflaten kan slipes lettere i én retning enn i en annen.
Perfekt kløving
Selv om atomnettverket er svært sterkt, gjør fordelingen av atombindinger i bestemte krystallografiske plan at kløvingen kan spre seg relativt rett.
Derfor kunne historiske mestere bevisst kløyve krystallen langs oktaedriske retninger.
Uvanlig varmeledningsevne
Et sterkt og ordnet karbonnettverk overfører vibrasjonene i krystallgitteret svært effektivt.
Derfor brukes diamant ikke bare på grunn av skjønnheten, men også som et teknologisk materiale for varmeavledning.
Milliarder av atomer forenes til ett krystallinsk legeme, der det nesten ikke finnes noen svak retning
Det som gjør diamanten enestående, er ikke fargen eller sjeldenheten, men bindingene mellom atomene. Krystallgitteret er en av de tydeligste illustrasjonene på hvordan mikroskopisk orden bestemmer materialets synlige egenskaper.
Fire bindinger
Hvert karbonatom danner fire sterke kovalente bindinger.
De er rettet i rommet, slik at nettverket brer seg i tre dimensjoner.
Korte avstander
Atomene ligger tett, og bindingene er korte og stive.
Dette styrker krystallens motstand mot deformasjon.
Lav atommasse
Karbonatomene er relativt lette.
Sammen med stive bindinger bidrar dette til at gitterets vibrasjoner raskt overfører varme.
Bredt energibånd
I de fleste diamanter er det vanskelig for elektroner å gå over i en ledende tilstand.
Derfor er ren diamant en utmerket elektrisk isolator.
Defekter endrer egenskapene
Ett manglende atom, et nitrogenpar eller en borforurensning kan endre fargen, fluorescensen og den elektriske ledningsevnen.
Krystallen er ikke perfekt
Selv en gjennomsiktig diamant har vekstsoner, atomdefekter og indre spenninger.
Disse ufullkommenhetene blir ofte en viktig del av dens individuelle historie.
Hvorfor er grafitt mykt?
I grafitt danner karbonatomene sterke, flate lag, men bindingene mellom selve lagene er mye svakere.
De glir lett, slik at grafittpartikler løsner og etterlater et mørkt merke.
Hvorfor er diamant hardt?
I diamant finnes det ikke slike lag som lett kan gli.
For å ripe opp overflaten må man bryte mange sterke karbonbindinger.
Er diamanten stabil for alltid?
Under vanlige overflateforhold forblir diamanten stabil svært lenge, fordi omdanningen til mer stabil grafitt skjer utrolig langsomt.
Termodynamisk er grafitt mer stabilt ved overflateforhold, men diamanten beskyttes av en stor energibarriere.
Atomdefekter
I krystallgitteret kan det mangle et karbonatom, eller nitrogen eller bor kan ta dets plass.
Disse små endringene danner fargesentre som absorberer bestemte lysbølger og etterlater en synlig kombinasjon av andre farger.
Indre spenning
Når en diamant vokser under ujevne forhold, kan ulike deler av krystallen utsettes for ulik spenning.
I polarisert lys kan slike områder åpenbare seg som fargerike mønstre av indre deformasjon.
Diamantens styrke skyldes ikke bare tykkelse eller masse. Den kommer av bindingenes retning: hvert atom er bundet til omgivelsene på en slik måte at hele krystallen fungerer som ett tredimensjonalt legeme.
Lyset bremses, endrer retning, reflekteres inne i krystallen og spres i farger
Diamantens glans er ikke én enkelt egenskap. Den består av flere ulike optiske fenomener: overflateglans, lysbrytning, totalrefleksjon, dispersjon og presis styring av lysets baner.
Glans
Den høye brytningsindeksen skaper sterke refleksjoner fra overflaten.
Derfor brukes begrepet «diamantglans» i mineralogien.
Lysbrytning
Når lyset trenger inn i diamanten, endrer det retning kraftig.
Inne i krystallen blir banen mye brattere enn i luft.
Totalrefleksjon
I riktig vinkel slipper lyset ikke lenger ut av krystallen, men reflekteres fra den indre overflaten.
Det kan bevege seg flere ganger gjennom krystallen før det vender tilbake til øyet til observatøren.
Dispersjon
Lys i ulike farger brytes forskjellig.
Hvitt lys spaltes i røde, oransje, gule, grønne, blå og fiolette gnister.
Scintillasjon
Når krystallen, lyskilden eller observatøren beveger seg, tennes og slukkes sterke refleksjoner raskt.
Dette glimtet kalles scintillasjon.
Kontrast
Mørkere og lysere soner med indre refleksjon forsterker inntrykket av bevegelige glimt.
Brytningsindeks
Diamantens brytningsindeks er omtrent 2,417. Det betyr at lyset beveger seg betydelig langsommere i krystallen enn i vakuum og endrer retning kraftig ved overgangen til overflaten.
Hvitt lys blir farget
Rødt og fiolett lys brytes forskjellig i diamanten.
Denne forskjellen skaper det som kalles ild – fargede glimt som er synlige når krystallen beveger seg.
Fluorescens
Noen diamanter lyser blått, gulaktig, grønnaktig, oransje eller i andre nyanser under ultrafiolett lys.
Vanlig blå fluorescens kan skapes av bestemte sentre med nitrogenatomer i krystallgitteret.
Fosforesens
Noen diamanter fortsetter å gløde en kort stund etter at kilden til ultrafiolett lys er slått av.
Dette viser at krystalldefekter holder energien tilbake en kort stund og senere sender den gradvis ut som stråling.
Lys og indre inneslutninger
Inneslutninger kan blokkere, spre eller reflektere lys.
Noen ganger reduserer de gjennomsiktigheten, og andre ganger skaper de et særegent indre bilde: en sky, en nål, et krystallpunkt eller en mørk karbonøy.
Lyset i diamanten er ikke fanget inne i krystallen. Det beveger seg, reflekteres, brytes opp i farger og vender til slutt tilbake i en annen vinkel enn det kom inn.
Et nesten perfekt karbonnettverk blir farget på grunn av noen få fremmede atomer, manglende plasser og gamle deformasjoner
En ren og strukturelt svært ordnet diamant kan være nesten fargeløs. Farger skapes vanligvis av nitrogen, bor, ledige gitterplasser, strålepåvirkning eller deformasjon av krystallen.
Gul
Den gule fargen skapes vanligvis av nitrogenatomer som har erstattet noen av karbonatomene i krystallgitteret.
Brun
Brune toner knyttes ofte til deformasjon av krystallgitteret, utstrakte gitterområder og komplekse defekter.
Blå
Blå farge kan skyldes bor.
Slike diamanter kan noen ganger være elektrisk ledende.
Grønn
Grønn farge skyldes ofte gitterdefekter skapt av naturlig stråling nær krystallens overflate eller inne i den.
Rosa og rød
Disse sjeldne fargene knyttes oftest til plastisk deformasjon av krystallen og omorganisering av atomære bindinger.
Fiolett
Fiolette toner kan oppstå gjennom samspillet mellom flere ulike defekter og hydrogen eller andre urenheter.
Oransje
Oransje farge kan skyldes bestemte sentre dannet av nitrogen og gitterdefekter.
Grå
Et grått inntrykk kan skyldes hydrogen, små inneslutninger, grafitt og ujevn lysspredning.
Svart
Svarte diamanter inneholder ofte mye grafitt, sulfider, sprekker og andre inneslutninger som absorberer lys.
Diamanttyper etter urenheter
I mineralogiske og gemmologiske undersøkelser klassifiseres diamanter etter mengden nitrogen og bor samt hvordan de er fordelt.
De fleste naturlige diamanter inneholder nitrogen. Særlig rene diamanter av type IIa inneholder svært lite nitrogen, mens diamanter av type IIb kan inneholde bor.
Nitrogen skaper ikke alltid den samme fargen med én gang
Det viktige er ikke bare at nitrogen finnes, men også hvordan atomene er samlet.
Enkeltstående nitrogenatomer, parene deres og større aggregater absorberer lys på ulike måter.
Farge som et geologisk dokument
Krystallens farge kan avsløre vekstkjemi, senere oppvarming, deformasjon eller strålingens påvirkning.
Diamantens fargetone er ikke bare ytre skjønnhet. Den kan være resultatet av atomære prosesser som fant sted i mantelen og bergartene.
Fargeløs betyr ikke helt perfekt
En nesten fargeløs diamant kan fortsatt inneholde mikroskopiske inneslutninger, vekstsoner, spenninger og atomære defekter.
Gjennomsiktighet betyr at synlig lys beveger seg relativt fritt gjennom krystallen, ikke at den er uten historie.
Diamantens farge skyldes ofte ufullkommenhet. Bare noen få fremmede atomer eller en liten deformasjon i krystallgitteret kan gi hele krystallen et blått, gult, grønt eller rosa skjær.
En diamant trenger ikke vanlig karbon, men riktig trykk, temperatur, væsker og en gammel, stabil kontinental rot
De fleste naturlige diamanter ble ikke dannet i kullgruver eller av sammenpresset plantekarbon. De vokste langt dypere, i Jordens mantel, lenge før mange av dagens overflatebergarter ble dannet.
Karbon kommer inn i mantelmiljøet
Karbon kan være knyttet til gamle væsker i mantelen eller til karbonatholdig og organisk materiale som er ført ned i dypet gjennom platetektonikk.
Riktig trykk oppstår
På omtrent 140–200 kilometers dyp er trykket høyt nok til at diamantstrukturen blir stabil.
Karbonatomer krystalliserer
Karbonrike væsker eller smelter i mantelen endrer kjemisk tilstand, og karbonet begynner å vokse i et tetraedrisk diamantgitter.
Krystallen bevarer spor fra dypet
Når diamanten vokser, omslutter den inneslutninger av mineraler og væsker fra mantelen, som senere blir til små prøver av Jordens dyp.
Diamanter fra den litosfæriske mantelen
De fleste kjente diamanter ble dannet under gamle kontinentkjerner kalt kratons.
De tykke og kalde mantelrøttene deres bidro til å holde diamantene stabile.
Svært dype diamanter
Noen diamanter ble dannet langt dypere enn den vanlige litosfæriske mantelen.
Inklusjonene deres kan stamme fra overgangssonen eller til og med den nedre mantelen.
Mantelvæsker
Diamant vokser ofte ikke fra en tørr karbonmasse, men fra karbonrike væsker eller smelter.
Disse væskene kan transportere karbonater, vann, silikater og andre grunnstoffer.
Vekst i flere stadier
Én diamant kan ha flere vekstsoner.
Krystallen kan ha begynt å dannes under én type forhold, sluttet å vokse og senere fått et nytt karbonlag.
Diamanter oppsto ikke fra kullforekomster
Kullforekomster ble dannet av plantemateriale i jordskorpen, på mye mindre dyp.
De fleste diamanter er eldre enn størstedelen av de kjente kullforekomstene og ble dannet under helt andre forhold.
Temperaturvinduet
Diamant trenger ikke bare høyt trykk, men også riktig temperatur.
Ved for høy temperatur på en bestemt dybde kan en annen form for karbon bli mer stabil, mens reaksjonene går for langsomt ved for lav temperatur.
Karbonet kan være svært gammelt
Karbonet i noen diamanter sirkulerte i mantelen i milliarder av år.
Alderen da krystallen ble dannet, og alderen til den vulkanske bergarten som brakte den opp til overflaten, er ofte svært forskjellig.
Inklusjoner som kapsler fra dypet
Når diamanten omslutter et lite mantelmineral, blir dette inklusjonen isolert i en solid karbonkapsel.
Den kan bevare informasjon om trykk, temperatur, mantelsammensetning og væsker som det ellers nesten er umulig å hente fra en slik dybde.
Krystallens vekstringer
I spesialbelysning og ved hjelp av sammensetningsanalyser kan man se ulike vekstsoner i diamanten.
De minner om usynlige vekstringer i krystallen, men markerer ikke nødvendigvis like lange tidsintervaller.
Diamant er ikke en overflatebergart som ganske enkelt ble utsatt for sterkt trykk. Den er et mantelmineral som vokste der karbon, trykk, temperatur og væsker møttes på riktig geologisk tidspunkt.
Krystallen overlever bare fordi vulkansk materiale løfter den opp fra dypet i uvanlig høy hastighet
Diamant kan være stabil under trykket i mantelen, men miljøet endrer seg når den stiger mot overflaten. For at krystallen skal overleve, må den transporteres raskt nok og ikke utsettes for sterk oppvarming.
Vulkansk smelte dannes i dypet
En smelte rik på karbondioksid, vann og andre flyktige stoffer begynner å stige fra mantelen.
Smelten fanger diamantene
På vei opp river den med seg fragmenter av mantelbergarter og tar samtidig med seg diamantene i dem.
En svært rask oppstigning begynner
Gassrik magma stiger gjennom sprekker og rør og tilbakelegger en enorm dybde på kort geologisk tid.
Det dannes et kimberlitt- eller lamproittlegeme
Når magmaen avkjøles, blir et vulkansk rør, breksje og bergarter igjen, og disse kan inneholde bevarte diamanter.
Kimberlitter
Kimberlitt er en sjelden, flyktige-rik vulkansk bergart med opphav i mantelen.
Den er ikke stedet der de fleste diamantene vokste. Den er snarere en rask transportvei fra dypet.
Lamproitt
Noen diamanter bringes opp til overflaten av lamproittiske magmaer.
Den kjemiske sammensetningen deres skiller seg fra kimberlitter, men de kan også transportere krystaller som er dannet i mantelen.
Hvorfor er hastigheten viktig?
Langsom oppstigning og langvarig oppvarming kan skade diamanten, løse opp overflaten eller fremme omdanning av karbon.
Rask oppstigning bidrar til å bevare strukturen som ble dannet i mantelen.
Primære og sekundære forekomster
I det primære funnstedet finnes diamanten fortsatt i kimberlitt, lamproitt eller en beslektet bergart.
Når bergarten forvitrer, frigjøres diamantene og kan transporteres av elver til grus, strender eller marine sedimenter.
Hvorfor blir diamanter liggende i elver?
På grunn av sin store hardhet og kjemiske motstandsdyktighet kan diamanter overleve lang transport.
Vann transporterer dem sammen med andre tunge mineraler, og tettheten bidrar til at de samler seg på bestemte grusområder.
Kimberlitt skaper ikke de fleste diamantene. Den spiller en mer dramatisk rolle – den fungerer som en vulkansk heis som bringer en gammel mantelkrystall opp til overflaten.
En naturlig diamant kan være et skarpt oktaeder, et avrundet dodekaeder, en kube eller til og med et uregelmessig fragment fra dypet
En klar, slipt diamant er bare én menneskeskapt utforming. I naturen vokser krystaller i ulike former, påvirket av temperatur, væskekjemi, veksthastighet og senere oppløsning.
Oktaeder
Oktaederet med åtte trekantede flater er en av de mest karakteristiske diamantformene.
Kube
Noen diamanter vokser i kubiske former, særlig under bestemte forhold med raskere vekst og urenheter.
Dodekaedrisk form
Avrundede tolvkantede konturer oppstår ofte når krystalloverflaten delvis løses opp i mantelvæsker.
Tvillinger
To krystallinske segmenter kan vokse sammen etter en bestemt symmetri og danne en flatere eller trekantet tvillingform.
Kornete aggregater
Noen diamanter består av mange små krystaller og ser porøse, mørke eller uregelmessige ut.
Overflatefigurer
I en naturlig krystall kan det finnes trekantede etsespor, veksttrinn, groper og avrundede kanter.
En inneslutning er ikke bare en enkel feil
En inneslutning kan være et lite mineral, en væskedråpe, en sprekk, en grafittpartikkel eller en vekstsone.
For vitenskapen kan den være mer verdifull enn en helt klar del av krystallen, fordi den bevarer informasjon om forholdene i mantelen.
Olivin og granat
Disse mineralene er vanlige i mantelbergarter og kan bli innkapslet i en diamant som vokser.
Den kjemiske sammensetningen deres hjelper med å gjenskape trykk- og temperaturforholdene.
Sulfidinneslutninger
Sulfider av jern, nikkel og andre metaller bidrar til å undersøke diamantens alder og mantelens kjemiske historie.
Grafitt i diamant
Svarte grafittinneslutninger minner oss om at karbon kan eksistere i flere strukturelle former.
Noen ganger oppsto de sammen med diamanten, andre ganger er de knyttet til senere endringer.
Væskeinneslutninger
Mikroskopiske hulrom kan bevare rester av mantelvæsker.
I dem finnes karbonater, silikater, vann, salter og andre materialer fra jordens dyp.
En klar diamant forteller om lys, mens en diamant med inneslutninger ofte forteller mer om Jorden.
Gamle kontinentkjerner, vulkanske rør og elver som fraktet de frigjorte krystallene videre
Betydelige diamantforekomster er oftest knyttet til gamle kratonger. Mantelrøttene i disse delene av kontinentene er tilstrekkelig tykke og kalde til at diamanter kan overleve der.
Sør-Afrika
Funnene av sørafrikanske kimberlitter på 1800-tallet endret diamanthistorien i verden.
Kimberley-regionen ble et av de mest kjente navnene innen diamantgeologi.
Botswana
Botsvanas kratoniske geologi og kimberlittlegemer har blitt en viktig kilde til diamanter av høy kvalitet.
Namibia
Diamanter fra kontinentets dyp ble transportert av elver mot Atlanterhavskysten og senere avsatt i kystnære og marine sedimenter.
Angola
I landet finnes både kimberlitt- og elveforekomster av diamanter.
Kongo-regionen
I elveavsetninger og andre sedimentære ansamlinger finnes diamanter som er frigjort fra de opprinnelige bergartene.
Russland
I Sibirs kratonger finnes store kimberlittlegemer der diamanter har overlevd i svært gamle mantelrøtter.
Canada
Kimberlitter som ble oppdaget i områdene rundt Det kanadiske skjoldet, viste at betydelige forekomster kan skjule seg under barske nordlige sletter og innsjøer.
Australia
Australias lamproittforekomster ble kjent for diamanter i uvanlige farger, særlig rosa og brune.
India
Indias alluviale forekomster var i århundrer en av de viktigste kildene til diamanter i den historiske verden.
Mange av de gamle, berømte krystallene knyttes til indiske forekomster.
Brasil
På 1700-tallet ble diamanter som ble funnet i elvegrus i Brasil, en ny og viktig global kilde.
Lesotho
I kimberlitter i høylandet finnes det store og sjeldne diamanter, selv om utvinningsforholdene er krevende.
Andre områder
Diamanter finnes også i Tanzania, Sierra Leone, Ghana, Guinea, Finland, Grønland og andre kratoniske regioner.
Hvorfor inneholder ikke all kimberlitt diamanter?
Magmaen kan ha steget gjennom et mantelområde uten diamanter, eller ha skadet og løst dem opp.
Tilstedeværelsen av kimberlitt er et viktig tegn, men er ikke automatisk et bevis på et rikt funnsted.
Hvorfor kan funn i elver ligge langt fra kilden?
Diamant er motstandsdyktig mot forvitring, derfor kan elver transportere den titalls eller til og med hundrevis av kilometer.
Mennesket har lært å gjenskape deler av mantelens forhold og dyrke ekte krystallinsk karbon.
En laboratoriedyrket diamant er verken glass eller en etterligning av karbon. Den kjemiske hovedsammensetningen og krystallstrukturen er den samme som i en naturlig diamant, men vekstmiljøet, varigheten og enkelte indre kjennetegn er forskjellige.
HPHT-metoden
I høytrykks- og høytemperaturutstyr gjenskapes forhold som minner om deler av mantelens miljø.
Karbon smelter i et metallisk smelte og krystalliserer på en liten diamantkime.
CVD-metoden
I et gasskammer med lavt trykk brytes karbonholdige forbindelser ned, og karbonatomene avsettes lag for lag på en diamantplate.
Det samme mineralet, ulik opprinnelse
Begge er krystallinsk karbon, men den ene vokste i Jordens mantel, mens den andre vokste i et kontrollert teknologisk system.
Veksthastighet
Historien til en naturlig diamant kan strekke seg over svært lang geologisk tid, mens en laboratoriedyrket krystall vokser frem på langt kortere tid.
Teknologiske egenskaper
Laboratoriediamanter kan dyrkes spesielt for varmeavledning, optikk, elektronikk, sensorer og kvanteteknologi.
Kontrollerte defekter
Forskere kan bevisst tilføre bor eller nitrogen, eller skape ledige gitterplasser, for å endre de elektriske og optiske egenskapene.
Krystallisering under høyt trykk
HPHT-anlegg bruker svært høyt trykk og høy temperatur.
En metallisk katalysator hjelper karbonet med å bevege seg og avsettes på en vekstkjerne.
Vekst fra gass
I et CVD-kammer kommer karbonatomene fra gassfasen.
I aktivert plasma brytes karbonholdige molekyler ned, og under de rette forholdene innlemmes karbonet i diamantgitteret i stedet for å danne grafitt.
Diamant som teknologisk materiale
Hardheten er viktig for skjære- og slipeverktøy.
Høy varmeledningsevne er nyttig i elektronikk, mens optisk gjennomsiktighet og motstandskraft er nyttig for spesialvinduer, lasersystemer og sensorer.
Kvantedefekter
Bestemte sentre med nitrogen og ledige gitterplasser kan fungere som svært følsomme sensorer for magnetfelt, temperatur og andre fenomener.
Dette er et utmerket eksempel på hvordan en krystall «ufullkommenhet» blir grunnlaget for avansert teknologi.
Naturlig historie og menneskeskapt orden
En naturlig diamant bærer med seg historien om mantelen og den vulkanske reisen.
En laboratoriedyrket diamant bærer med seg menneskets evne til å forstå atomære forhold og gjenskape dem nøyaktig.
En laboratoriedyrket diamant er ikke en «falsk diamant». Det er et ekte diamantmineral, men opprinnelsesstedet er et teknologisk system, ikke Jordens mantel.
Det ene ordet betegner mineralet, mens det andre betegner en bestemt menneskeskapt lysgeometri
Diamant er et mineral – en krystallinsk form av karbon.
En briljant er en diamant som er slipt på en bestemt måte, vanligvis med rund form og nøyaktig plasserte fasetter som er utformet for å styre lysets bane.
Derfor er ikke alle diamanter briljanter. En ubehandlet krystall, en kubisk diamant, en flat tvilling eller en annen type sliping er fortsatt en diamant, men ikke en briljant.
Ordet «diamant» knyttes til oldgreske ord og senere språkord som betyr et uovervinnelig, utemmelig eller uknuselig materiale.
Navnet gjenspeiler menneskets tidlige inntrykk: Steinen virket nesten motstandsdyktig mot alt som kunne brukes til å ripe den.
Diamant er en krystall skapt av naturen. En briljant er et menneskeskapt fasettsystem som hjelper krystallen med å returnere mest mulig lys.
Diamant
Et mineral som hovedsakelig består av karbon med kubisk struktur.
Brilliant
En bestemt type sliping som er utviklet for å forsterke glans, ild og scintillasjon.
Krystallens navn
Det gamle navnet fremhever motstandsdyktighet og inntrykket av urokkelighet, ikke farge eller opprinnelsessted.
Fra Indias elver til dype gruver, vitenskapelige laboratorier og et symbol på lys
Diamantens historie omfatter geologi, handel, makt, teknologi, myter og menneskets ønske om å eie et materiale som virker nesten upåvirket av tiden.
Uvanlig harde krystaller funnet i elvegrus
India var lenge den viktigste kjente kilden til diamanter i verden.
Krystaller ble samlet i alluviale avsetninger og verdsatt for hardheten, sjeldenheten og den uvanlige glansen.
Den lille krystallen reiser mellom herskere og kjøpmenn
Diamanter kom til Persia, Midtøsten, middelhavsområdet og senere europeiske samlinger.
Hardhetens legende og symbolet på urokkelighet
Diamanten ble knyttet til mot, uovervinnelighet, beskyttelse og makt.
Den egentlige geologiske opprinnelsen var ennå ikke forstått.
Bedre sliping avdekker lyset
Etter hvert som metallverktøy, slipemidler og forståelsen av optikk ble bedre, begynte man å forme krystallene slik at de reflekterte lyset sterkere.
Brasil blir en viktig kilde
Diamanter funnet i brasilianske elvesedimenter reduserte den tidligere avhengigheten av indiske forekomster.
Oppdagelsene i Sør-Afrika endrer skalaen
Store oppdagelser av kimberlittforekomster gjorde diamantutvinningen industriell og satte fart i studiet av dyp geologi.
Diamanten blir mer enn bare en edelstein
Industrielle diamanter begynte å bli brukt i stor utstrekning til skjæring, boring, sliping og presisjonsverktøy.
Mennesket gjenskaper krystalliseringsbetingelsene
Høytrykksmetoder og senere CVD-metoder gjorde det mulig å dyrke ekte diamantkrystaller i et kontrollert miljø.
Diamanten blir en mantelkapsel og en kvantesensor
Inneslutninger bidrar til å undersøke Jordens dyp, mens kontrollerte gitterdefekter brukes i avanserte optiske, elektroniske og sensorbaserte teknologier.
Diamantens kulturelle kraft oppsto ikke bare på grunn av sjeldenheten. Den virket nesten uforgjengelig og ble derfor et egnet materiale for å snakke om makt, løfter, utholdenhet og det som skulle vare lenger enn én livsfase.
Maktens symbol
Den sjeldne, vanskelig bearbeidbare og sterkt skinnende krystallen ble lett et tegn på sosial makt og særpreg.
Symbol på et varig løfte
Hardheten og motstandsdyktigheten gjorde at diamanten ble knyttet til et urokkelig løfte.
Denne betydningen er kulturell, ikke en mineralogisk funksjon ved krystallen.
Stjernefragmenter, gudenes tårer og en stein som vanlig metall ikke kunne beseire
Før man kjente diamantens kjemiske sammensetning og opprinnelse i mantelen, ga dens gjennomsiktighet og hardhet næring til en rekke legendariske forklaringer.
Krystaller kunne ha blitt betraktet som stjernefragmenter, partikler av guddommelig lys, frosne lyn eller tårer.
I noen gamle tradisjoner ble diamanten tillagt beskyttelse i kamp, mot, seier, troskap og evnen til å styrke menneskets vilje.
I andre fortellinger var diamanten ikke bare gunstig. Man mente at en spesiell krystall kunne bringe skjebne og prøvelser, eller fremheve eierens hensikter.
Slike legender er ikke mineralogiske fakta. De viser hvor sterkt mennesker ble påvirket av et materiale som virket gjennomsiktig, men som var vanskeligere å skade enn nesten alle steinene de kjente.
En bit av stjernen
De fargede glimtende fikk folk til å forestille seg at et lite fragment av himmellyset var blitt igjen i krystallen.
Et tegn på det uknuselige
Hardheten ble et symbol på utholdenhet, mot og viljestyrke.
Et speil for hensikter
Den gjennomsiktige krystallen ble fremstilt som noe som forsterket det mennesket allerede bar med seg – en god eller uoverveid hensikt.
Legende og geologi
Legenden kan fortelle at diamanten falt ned fra en stjerne.
Geologien viser at de fleste av dem ble dannet i mantelen og ble ført opp av vulkanske magmaer.
Men den kosmiske forestillingen er ikke helt tilfeldig: I meteoritter og bergarter fra nedslagshendelser kan det faktisk dannes svært små diamantkrystaller.
Lysets symbol
Gjennomsiktigheten og evnen til å bryte hvitt lys opp i farger gjorde diamanten til et bilde på klarhet, sannhet og de mange mulighetene som ligger skjult i ett og samme lys.
Pressmetaforen
I moderne kultur fremstilles diamanten ofte som et symbol på styrke skapt av press.
Geologisk sett er press alene ikke nok, men som en kreativ metafor handler dette bildet om evnen til å skape en tydeligere indre struktur under vanskelige forhold.
Karbonatomet som ikke ville kalles sterkt bare fordi det overlevde presset
Dypt under et gammelt kontinent beveget et lite karbonatom seg.
Det var oppløst i den varme væsken i mantelen og visste ikke hvilken form det en dag ville få.
Trykket økte rundt det.
«Du blir presset, så du kommer til å bli sterk», sa et mineralkorn som beveget seg ved siden av.
Karbonatomet svarte ikke.
Trykket økte, men alene var det ikke nok.
Det trengtes riktig temperatur, riktig kjemi og et sted der en ordnet vekst kunne begynne.
En dag sluttet et atom seg til fire andre.
Så sluttet enda flere seg til dem.
Bindingene vokste i alle retninger.
«Nå er du sterk», sa mineralkornet igjen.
«Ikke fordi jeg ble presset», svarte karbonatomet.
«Men hvorfor?»
«Fordi jeg fant en måte å binde meg sammen på.»
Krystallen vokste.
På et sted i den trengte et nitrogenatom seg inn og etterlot en gulaktig tone.
Et annet sted ble det igjen et lite innslag av et mantelmineral.
Et annet sted stoppet veksten opp en kort stund, før den senere begynte i en ny retning.
«Du er ikke lenger helt perfekt», bemerket kornet.
«Jeg var aldri perfekt», sa diamanten. «Jeg var i vekst.»
En ufattelig lang tid gikk.
Så begynte det å oppstå bevegelser i mantelen.
Den vulkanske smelten tok med seg krystallen og begynte å stige.
Reisen var rask, het og full av støt.
Diamanten følte at overflaten smeltet, kantene ble rundere, og spenningen inni økte.
«Nå skal vi virkelig finne ut om du er sterk», sa et medreisende stykke av bergarten.
Diamanten tidde.
Den visste at styrke ikke betyr usårbarhet.
Den hadde spaltningsretninger. Den hadde inneslutninger. Den hadde steder der atomgitteret var under spenning.
Men forbindelsene holdt.
Magmaen størknet nær overflaten.
Etter mange år til forvitret bergarten, og krystallen havnet i elven.
Vannet rullet den mellom kvarts, granat og tunge svarte mineraler.
Til slutt løftet mennesket den opp fra grusen.
«Diamant», sa den. «Presset gjorde deg sterk.»
Krystallen husket sin første forbindelse.
«Presset skapte forholdene», svarte han stille. «Men styrken ble skapt av måten jeg bandt meg sammen på.»
Mennesket hørte den ikke, men så lenge på den klare krystallen.
Inni så han en liten mørk inneslutning.
«Ufullkommen», tenkte han.
Men da krystallen ble dreid, ble lyset reflektert fra kanten av inneslutningen og glitret et øyeblikk som en liten stjerne.
Da forsto mennesket i det minste en del av det diamanten ville ha sagt.
Ikke alt press skaper styrke.
Noen ganger oppstår styrke når en ny struktur av forbindelser kan skapes under vanskelige forhold, og den bevarer både lyset og ufullkommenheten.
Dette er ikke en gammel historisk legende. Det er en kreativ fortelling inspirert av diamantens tetraedriske gitter, veksten i mantelen, inneslutninger og den vulkanske reisen til overflaten.
Klarhet som ikke er tomhet, og styrke som bygger på forbindelser, ikke bare på press
I moderne symbolske praksiser forbindes diamanten ofte med klarhet, langsiktig forpliktelse, indre styrke, troskap, retning og bevisst hensikt. Disse betydningene springer ut av hardheten, gjennomsiktigheten, lysspillet og den kulturelle historien – ikke av en vitenskapelig fastslått virkning på mennesker.
Krystallklarhet
En klar diamant kan symbolisere et ønske om å skille fakta, frykt, begjær og den egentlige årsaken til en beslutning fra hverandre.
Styrke basert på forbindelser
Diamantens gitter er sterkt fordi atomene er bundet sammen i tre dimensjoner.
Det kan symbolisere en støtte som skapes av verdier, relasjoner og konsekvente valg.
Et langsiktig løfte
Motstandskraften og den geologiske alderen knytter diamanten til et løfte som ikke bare er en kortvarig følelse.
Lysets spredning
Hvitt lys blir til mange farger i krystallen.
Symbolsk kan dette bety at én tydelig verdi kan komme til uttrykk gjennom mange forskjellige handlinger.
Ufullkommenhetens lys
Farger skapes ofte av urenheter og defekter i krystallen.
Det kan minne oss om at individualitet ikke alltid oppstår til tross for ufullkommenhet – noen ganger oppstår den nettopp på grunn av den.
Indre retning
Kubisk symmetri og tydelige krystallografiske retninger kan symbolisere en beslutning basert på en solid indre struktur.
Jordelementet
Opprinnelsen i mantelen, den krystallinske styrken og en historie som strekker seg over milliarder av år knytter diamanten til jordens symbolikk.
Den snakker om struktur, ansvar og et langsiktig fundament.
Lysets bilde
Den høye brytningsindeksen og dispersjonen knytter diamanten til symbolikken rundt lys, innsikt og mange muligheter.
Solens bilde
Sterke refleksjoner og evnen til å splitte hvitt lys forbindes kreativt med solen, bevissthet og en åpen retning.
Saturnbildet
Hardhet, tid og temaet langsiktig forpliktelse kan knyttes til Saturns symbolikk.
Dette er en moderne tolkning, ikke en mineralogisk egenskap.
Diamantens symbolikk kan minne oss om at klarhet ikke er et liv uten mellomrom. Det er evnen til å se strukturen sin tydelig nok til at selv ufullkommenheter ikke skjuler retningen.
Ritualet for krystallklarhet og fire forbindelser
Dette ritualet er ment for en tid når en beslutning blir tilslørt av for mange tanker, andres forventninger eller frykten for å velge én retning. Den symbolske hensikten er å knytte sammen fire deler av din indre støtte og formulere én tydelig handling.
Dette trenger du
- én diamant, laboratoriediamant eller klar krystall, valgt som symbol på diamanten;
- et ark eller en notatbok;
- en penn;
- et rolig sted;
- ett spørsmål som trenger en tydeligere retning.
Forberedelse
Plasser krystallen foran deg.
Følg én lysrefleks og legg merke til hvordan den endrer seg så snart du beveger krystallen.
Pust langsomt inn og ut tre ganger.
Den første forbindelsen – fakta
Skriv øverst på arket: «Hva vet jeg sikkert om denne situasjonen?»
Skriv bare ned etterprøvbare fakta, uten antakelser om andres tanker eller fremtiden.
Den andre forbindelsen – verdi
Skriv ned: «Hvilken verdi er viktigst for meg her?»
Det kan være ærlighet, trygghet, kreativitet, lojalitet, frihet, ansvar eller en annen støtte.
Den tredje forbindelsen – grense
Skriv ned: «Hva vil jeg ikke ofre i denne beslutningen?»
En grense hjelper klarheten med å ta form.
Den fjerde forbindelsen – handling
Skriv ned: «Hvilken én konkret handling samsvarer med faktaet, verdien og grensen?»
Handlingen må være tydelig nok til at du kan vite når den er utført.
Tetraedertegnet
Marker fire punkter midt på arket.
Skriv «fakta», «verdi», «grense» og «handling» ved siden av dem.
Forbind punktene med linjer slik at de danner et sammenhengende tegn.
Lyskontroll
Se på den valgte handlingen din og spør: «Ser den fortsatt riktig ut når jeg ser på situasjonen fra en annen vinkel?»
Hvis ikke, juster handlingen, men ikke gi avkall på faktaene og den viktigste verdien.
Plasser krystallen i sentrum av de fire punktene og si tre ganger:
Tanken min er klar, forbindelsene mine er sterke,
Lyset viser retningen, og handlingen forankrer den.
La det være ett rolig åndedrag mellom hver gjentakelse.
Spørsmål om mellomrommet
Skriv ned én ubehagelig detalj du har prøvd å ignorere.
Spør deg selv om den faktisk undergraver beslutningen, eller bare viser at situasjonen ikke er helt perfekt.
Nærmeste frist
Skriv ned et realistisk tidspunkt for når du begynner, ved siden av den valgte handlingen.
Avslutning
Ta krystallen i håndflaten og si: «Jeg trenger ikke det perfekte svaret. Jeg trenger en tilstrekkelig tydelig struktur til å kunne ta et ærlig steg.»
Refleksjonsspørsmål
Hvilken del av livet mitt prøver jeg å gjøre feilfri, selv om den egentlig bare trenger sterke og tydelige forbindelser?
Hva skjuler den mest berømte karbonkrystallen?
Diamant forener mineralogi, kjemien i Jordens dyp, optikk, termisk fysikk, elektronikk og kvanteteknologi. Innsiden er ofte verdifull, ikke bare på grunn av klarheten, men også på grunn av det som har blitt fanget der.
Diamant og grafitt består av det samme grunnstoffet
De helt ulike egenskapene deres skyldes hvordan karbonatomene er ordnet.
Det hardeste betyr ikke uknuselig
Diamant er motstandsdyktig mot riper, men kan spaltes langs tydelige oktaedriske retninger.
De fleste diamanter er eldre enn bergartene som brakte dem opp
Krystallen kan ha vokst i mantelen i milliarder av år før kimberlittutbruddet.
Kimberlitt er transport, ikke fødested
Diamanter dannes vanligvis i mantelen, mens kimberlittmagmaet bare bringer dem opp.
Diamant leder varme svært godt
Selv om de fleste diamanter ikke leder elektrisitet, leder de varme usedvanlig effektivt.
Blå diamanter kan være halvledere
Bor-urenheter gir farge og kan endre de elektriske egenskapene.
Fargen skyldes ofte en ufullkommenhet
Nitrogen, bor, vakanssentre og deformasjon gir krystallen en individuell fargetone.
Et inneslutning kan være en prøve fra mantelen
Et lite mineral inne i diamanten kan bevare informasjon fra flere hundre kilometers dyp.
Diamanter kan dannes ved meteorittnedslag
Et kortvarig, enormt trykk kan omdanne karbonholdig materiale til svært små diamantkrystaller.
Nanodiamanter finnes i meteoritter
I enkelte himmellegemer finnes ekstremt små diamantkorn som ble dannet før solsystemet eller tidlig i dets historie.
Laboratoriediamant er ekte diamant
Krystallstrukturen og den grunnleggende kjemiske sammensetningen er den samme, selv om opprinnelsen er forskjellig.
En krystalldefekt kan bli en kvantesensor
Enkelte nitrogen- og vakanssentre brukes til å måle magnetfelt, temperatur og andre egenskaper.
De vanligste svarene
Hva er diamant?
Hva er den kjemiske formelen til diamant?
Er diamant det hardeste mineralet?
Er diamant uknuselig?
Hva er forskjellen på hardhet og seighet?
Hvilken tetthet har diamant?
Hvorfor glitrer diamanten så sterkt?
Hva er diamantens ild?
Hva er scintillasjon?
Hvor dannes diamanter?
Dannes diamanter av steinkull?
Hva bringer diamantene opp til overflaten?
Vokser diamanter i kimberlitt?
Hvorfor er diamanter fargede?
Hva gir den blå fargen?
Hva gir den gule fargen?
Hva gir den grønne fargen?
Hvorfor fluorescerer noen diamanter?
Leder alle diamanter elektrisitet?
Leder diamant varme godt?
Hva er en laboratoriedyrket diamant?
Er en laboratoriedyrket diamant falsk?
Hva er forskjellen på diamant og briljant?
Hva symboliserer diamanten i moderne praksiser?
Hvilket element forbindes diamanten med?
Diamanten viser at den enkleste formelen kan skjule en av Jordens mest komplekse historier
Diamantens kjemiske formel får plass i én bokstav.
C.
Karbon.
Det samme grunnstoffet som danner grafitt, organiske molekyler og en stor del av livets verden.
Men i mantelen utsettes karbonatomene for helt andre forhold.
Trykket er høyt.
Temperaturen er høy, men ikke hvilken som helst høy.
Karbonrike væsker, karbonater, silikater og mantelmineraler beveger seg rundt.
Ett karbonatom binder seg til fire andre.
Bindingene er rettet ut i rommet.
Nye atomer binder seg til dem.
Et tredimensjonalt krystallgitter vokser gradvis.
Den er ikke helt perfekt.
Ett sted erstatter et nitrogenatom et karbonatom.
Andre steder trenger bor inn.
Andre steder omslutter krystallen et lite korn av granat, olivin eller sulfid.
Veksten stopper opp en kort stund og begynner senere på nytt.
Soner oppstår.
Spenninger oppstår.
Farger oppstår.
En diamant kan bli værende i mantelen i millioner eller milliarder av år.
Da begynner vulkansk bevegelse i dypet.
Magma rik på flyktige stoffer fanger opp en krystall og stiger raskt oppover.
Reisen er farlig.
Overflaten smelter.
Kantene blir avrundet.
Bergarten sprekker.
Men krystallen når jordskorpen uten å ha mistet hovedstrukturen sin.
Magma størkner i kimberlitt eller en annen vulkansk bergart.
Senere brytes den ned av vann, kulde, varme og tid.
Diamanten frigjøres.
En elv kan rulle den mellom kvartskorn, granater og tunge svarte mineraler.
Andre steiner slites ned raskere.
Diamanten består.
Mennesket løfter den opp fra grusen og ser en liten, gjennomsiktig krystall.
Men i denne krystallen skjuler det seg langt mer enn overflateglans.
Inneslutningene bevarer mantelmineraler.
Vekstsonene bevarer endringer i karbonrike væsker.
Fargen bevarer historien om atomdefekter.
De avrundede overflatene bevarer spor etter oppløsning i dypet.
Dens tilstedeværelse i kimberlitt vitner om en av de raskeste og mest dramatiske magmareisene.
Vitenskapen leser diamanten som en kapsel fra den dype jorden.
Optikken leser den som et svært effektivt lyssystem.
Teknologien leser den som et hardt, varmeledende materiale med nøyaktig kontrollerte defekter.
Menneskets fantasi leser den som et symbol på uovervinnelighet.
Men diamanten er ikke usårbar.
Den har kløvningsretninger.
Den har inneslutninger.
Den kan deformeres, løses opp eller splittes.
Styrken er ikke absolutt.
Den er strukturell.
Hvert atom har en binding.
Hver binding støtter de andre.
Derfor tilbyr diamanten en mer interessant metafor for styrke enn den enkle «trykk skaper styrke».
Trykk skaper bare en del av betingelsene.
Styrken skapes av orden, bindinger, retning og evnen til å bevare strukturen.
Selv farger oppstår ofte ikke av fullkommenhet, men av en urenhet, et manglende atom eller en gammel deformasjon.
Nitrogen etterlater et gult lys.
Boron – blått.
En endring i gitteret – rosa.
Et strålingsskadet område – grønt.
Det som på atomnivå ser ut som et avvik fra det ideelle gitteret, gir hele krystallen et individuelt særpreg.
Diamanten er derfor interessant ikke bare når den er helt klar.
Den er interessant fordi karbonkjemi, manteltrykk, vulkansk hastighet, lysets fysikk og milliarder av år møtes i én liten krystall.
Glansen er ikke enkel overflatedekorasjon.
Lyset trenger inn i et tett atomgitter, bremser, endrer retning, reflekteres og splittes opp i farger.
Krystallen gir ikke tilbake det samme lyset som den mottok.
Den gir den tilbake i oppsplittet form.
Kanskje er det derfor diamanten så lett ble et symbol på klarhet.
Ekte klarhet er heller ikke tom gjennomsiktighet.
Den tar imot en kompleks erfaring, lar den passere gjennom den indre strukturen og gir den tilbake som en tydeligere retning.
Ikke alltid bare én.
Noen ganger skjuler hele fargespekteret seg i én enkelt stråle av hvitt lys.
Og noen ganger er det bare riktig vinkel som viser hvor mye som allerede har vært inne i krystallen.