Stjernenatt
Linas JuozenasDel
En stjerneklar natt
En liten reise fra én mørk himmel til ørkener, hav, fjerne verdener, uferdige romskip, magi – og tanker om hva det egentlig er verdt å bruke tiden sin på.
Vet dere, i kveld så jeg opp på himmelen.
Den var uvanlig mørk, og det var så mange stjerner at himmelen et øyeblikk slett ikke virket tom.
Den virket grenseløs.
En stund sto jeg og så opp, og så – slik det oftest skjer – dro tankene mine av sted før jeg selv gjorde det.
Jeg åpnet «Google Maps» og vandret rundt i ulike deler av Jorden: ørkener, skoger, hav, fjellkjeder og enorme åpne sletter. Steder der det tilsynelatende nesten ikke skjer noe, selv om det under denne stillheten kan skjule seg mineraler, energi, vann, historie, liv og muligheter som ingen ennå har oppdaget.
Så så jeg på kart over Månen.
Deretter – til Venus.
Og et sted mellom en liten åker på Jorden og en annen planet ble én tanke helt klar:
Det er egentlig ikke mye tid til meningsløse ting.
Tiden vil uansett gå.
Netter blir til morgener. Årene går fremover. Mennesker blir eldre. Generasjoner skifter. Problemer som virker utrolig viktige i dag, kan til slutt forsvinne og gi plass til noe helt annet.
Så hvis tiden uansett går fremover, ville jeg heller brukt min på noe som fører et sted.
Jeg ville heller brukt tiden min på å lete etter steder der nyttige malmer og materialer kunne skjule seg. Jeg ville tenkt på hvor teknologi kunne overføres, og hvordan kunnskap kunne hjelpe mennesker og samfunn med å utvikle seg raskere.
Jeg ville lett etter dem som ennå ikke hadde rukket å se hvor vid verden egentlig er, og forsøkt å åpne veien for dem til verktøy, vitenskap, ingeniørkunst og muligheter de kanskje ikke engang visste eksisterte.
Da ville jeg samlet flere kloke hoder og flere hender rundt ett bord. Sammen kunne vi beregne hvor mye materiale et romskip ville trenge, hvor tungt det kunne være, hvor tykk beskyttelsen burde være, og hvordan vi best kunne beskytte menneskene som reiste med det.
Derfor er det så viktig for meg å fullføre Den globale kunnskapsarken. Den kan bli et felles kunnskapsgrunnlag som vi kan bruke til å begynne på og fortsette ingeniørarbeidet. Hvis vi oppdager en feil, finner et hull eller trenger mer kunnskap, kan vi oppdatere den, slik at alle forstår hva vi vet, hvor vi befinner oss nå, og hva som må gjøres videre.
Sammen ville jeg fortsatt å utvikle nettstedet som en levende dokumentasjon av reisen vår – et sted der alle kunne se hvor langt vi allerede har kommet, hva vi arbeider med nå, og hva vi fortsatt må skape.
Med dette felles grunnlaget kunne vi stilt enda større spørsmål. Hvordan bør vi lagre energi? Hvordan kan man dyrke mat på steder der den aldri har vokst før? Hvordan kan maskiner reparere andre maskiner? Hvordan kan det som i dag høres umulig ut, gradvis bli til vanlig ingeniørkunst i morgen?
Ikke alle reiser trenger å foregå i den fysiske verden. Jeg ville også tilbrakt tid med å meditere og leve i universer av bevisste drømmer, og når jeg våknet, ville jeg delt oppdagelsene mine med dem som ikke kan reise dit selv.
Jeg ville tilbrakt tid med menneskene jeg er glad i – vi ville støttet hverandre, tatt vare på hverandre og sammen skapt en bedre verden for oss alle. Jeg ville knyttet meningsfulle bånd til nye mennesker ved å samle flere hoder, hjerter, erfaringer og muligheter.
Og kanskje viktigst av alt – jeg ville fortsatt å forbedre helbredelseskunsten, slik at jeg kunne ta vare på andre og være virkelig nyttig når det trengtes. Men den tiden har allerede kommet, selv om alt dette er komplisert.
Slik ville jeg valgt å tilbringe livet mitt: med å lete, lære, skape, utforske, knytte bånd og helbrede – blant mennesker som oppriktig elsker hverandre og bryr seg om hverandre, mens vi sammen skaper en verden for oss alle.
Disse spørsmålene virker mye mer levende for meg enn de fleste hverdagsdramaer.
Utenfor oss strekker det seg et enormt univers.
Så mye er fortsatt skjult.
Det er fortsatt så mye som må forstås, skapes og oppdages.
Og kanskje vet jeg hva som mangler.
Flere mennesker.
Flere hoder rundt samme bord. Flere skapende hender. Flere merkelige ideer som blir til prototyper, flere prototyper som blir til maskiner, og på sikt – kanskje også flere maskiner som blir til romskip.
Og magi.
Magi er jo min greie, ikke sant?
Ja. Jeg tror magi er drivkraften min.
Ikke nødvendigvis magi som en flukt fra virkeligheten eller magi bare i betydningen helbredelse. Jeg mener en slik magi som lar oss oppleve virkeligheten gjennom kjærlighet. Følelsen av at det fortsatt finnes noe å skape, noe ingen ennå har forstått, noe man kan oppdage, lære, helbrede, bygge eller forandre.
Det er den delen av meg som ser på noe vanlig og straks begynner å gruble over hva mer det kunne bli.
Et tomt felt blir et laboratorium. Et merkelig mineral blir et spørsmål. Et stykke metall blir en maskin. Et kart blir en reise. Et mørkt punkt på himmelen blir et sted vi kanskje faktisk kunne nå.
Kanskje det er akkurat der jeg burde være – et sted mellom fantasi og ingeniørkunst, der umulige ting får lov til å eksistere en stund, helt til noen finner ut hvordan de kan skapes.
Jeg ser for meg store bord dekket av tegninger, verktøy, mineraler, uferdige prototyper, merkelige beregninger, datamaskiner, ledninger, tekopper og mennesker som løser problemer sammen.
Flere mennesker enn det som befinner seg ved siden av meg nå.
Et større team.
Én har peiling på fremdriftssystemer. En annen på materialer. En tredje på biologi. Noen forstår energi, maskiner, elektronikk eller programvare.
Noen vet noe jeg aldri har lært. Noen oppdager en feil som ingen andre har sett. Noen stiller et merkelig spørsmål som ingen har tenkt på.
Og plutselig blir en idé som var umulig for én person, bare komplisert for et team.
Et sted bak disse bordene kunne det stå eksperimentelle maskiner, uferdige romskip og ting som ennå ikke har fått passende navn.
Kanskje ett romskip blir til to.
Kanskje hele hangaren til slutt blir fylt av dem.
Ulike prosjekter. Ulike formål. Maskiner for Jorden, maskiner for bane, maskiner beregnet på steder langt utenfor hjemmet.
Det ville sannsynligvis også forekomme mislykkede forsøk.
Eksperimenter som skaper mer røyk enn fremgang. Beregninger som må gjøres på nytt. Deler som kategorisk nekter å fungere slik de ifølge tegningen skal.
Noen ler. Noen finner et annet verktøy. Noen sier: «Vel, nå vet vi i det minste at det ikke fungerer på denne måten.»
Og så prøver alle en gang til.
Kanskje noen husker på maten når alle andre allerede har glemt tiden. Kanskje noen kommer med te. Kanskje noen legger merke til at himmelen er uvanlig klar, og inviterer alle ut i noen minutter.
Og ja, kanskje det hender at milde hender uventet omfavner meg bakfra akkurat idet jeg er fullstendig oppslukt av en tegning, en beregning eller en halvmontert maskin.
Bare et øyeblikk.
Ingen stor forstyrrelse. Alt trenger ikke å bli gjort til en historie.
Bare en liten påminnelse om at det finnes mennesker rundt oss, og at livet også eksisterer utenfor beregningene.
Og så – tilbake til romskipet.
Kanskje det jeg savner, ikke er et roligere liv, men et større liv.
Flere mennesker.
Mer teamarbeid.
Mer kunnskap som fritt beveger seg fra ett sinn til et annet.
Flere verksteder, laboratorier og merkelige prosjekter som krever at alle som deltar, blir litt bedre i dag enn de var i går.
Flere steder der nysgjerrighet er nyttig.
Flere romskip.
Mer magi.
Ikke magi i stedet for vitenskap.
Magi som gnisten før vitenskapen.
Det som får et menneske til å se på en allment akseptert grense og stille spørsmålet i stillhet: Må den virkelig forbli der?
Først – undring.
Så – et spørsmål.
Så – en beregning.
Så – en prototype.
Da tar sannsynligvis noe fyr.
Så enda en beregning. Enda en tegning. Enda et par hender. Enda et forsøk.
Helt til det som en gang bare eksisterte i noens fantasi, en dag står på verkstedgulvet.
Og kanskje er dette enda en ting som ligner på magi – å gjøre det som ikke fantes før, til noe som eksisterer.
Kanskje vi kan bygge romskip og likevel sitte ute under stjernene.
Kanskje vi kan beregne tykkelsen på strålingsbeskyttelsen og likevel huske å spørre om alle rundt bordet har det bra.
Kanskje den beste fremgangen ikke kommer når vi blir kaldere eller mer maskinliknende, men når vi klarer å skape ekstraordinære ting uten å miste nysgjerrigheten, fantasien, godheten og hverandre.
Å lære. Å skape. Å utforske. Å undre seg.
Å dele kunnskap. Å løse problemer. Å le når noe ikke fungerer. Å hjelpe når det blir vanskelig. Å prøve igjen.
Og av og til legge verktøy og beregninger til side lenge nok til at vi alle kan gå ut og se på stjernene vi prøver å nå.
Kanskje dette er nærmere den retningen jeg prøvde å beskrive.
Ikke å flykte fra verden. Ikke å forsøke å løpe fra tiden.
Å finne menneskene, kunnskapen, verktøyene og motet som gjør at vi kan bruke tiden vi har, på en mer meningsfull måte.
Å skape en verden med mer nysgjerrighet enn drama, mer samarbeid, mer kreativitet, mer kunnskapsdeling, flere seriøse forsøk på å virkeliggjøre umulige ideer – og flere stjerner som sakte blir reisemål.
Litt vitenskap. Litt ingeniørkunst. Mye arbeid.
Flere mennesker ved vår side. Flere romskip foran oss.
Ir nok magi til at vi fortsetter å fundere på hva vi kan skape videre.